Morens hemmelige Holocaust-historie
Det høres absurd ut, men mange norske jøder bebreidet seg selv etter krigen.
Det høres absurd ut, men mange norske jøder bebreidet seg selv etter krigen. Foto: Istockphoto
Det høres absurd ut, men mange
...
Det høres absurd ut, men mange norske jøder bebreidet seg selv etter krigen. Foto: Istockphoto
Kultur
Del

Denne fortellingen er mer enn transparent, det er som et finmasket nett av nervetråder omspenner selve narrativet. Slik opplever jeg gang på gang når jeg henter fram litteratur som åpenbarer våre egne myndigheters nedlatende og grusomme behandling av nasjonens jøder. Hvordan kunne dette skje? Men historien er irreversibel, hogd i stein, den er ugjenkallelig.

Frigjøringsdagen presenterte NRK tv-programmet «Da freden kom». Professor Irene Levin ble intervjuet i forbindelse med sin rykende ferske bok, «Vi snakket ikke om Holocaust – Mor, jeg og tausheten». Jeg sa til meg selv, «denne boken må du kjøpe per ekspress». Som sagt, så gjort.

FAKTA

«Vi snakket ikke om Holocaust» av Irene Levin

Tenk, 75 år etter frigjøringen dukker nye, vonde, enerverende historier fram fra det dype krigsmørke Norge, fra det jeg vil kalle de tause stemmers gemakker.

Levin, som var født i februar 1943, var altså på fosterstadiet da moren i desperasjon lette etter sin far, som i likhet med hundrevis av andre mannlige norske jøder over konfirmasjonsalder skulle arresteres 26. oktober 1942. Det norske Statspolitiet (Stapo), etter mønster fra det tyske (Gestapo), anvendte grov tortur mot egne landsmenn og overleverte disse som fanger til SIPO (det tyske sikkerhetspolitiet). Mens venner kom Levins foreldre til unnsetning og fikk ledsaget dem over grensen til Sverige etter 18 dager på flukt, ble skjebnen brutalt annerledes for morfar, Rubin Pinkowitz. Tre dager før den skjebnetunge 26. oktober, ble han undersøkt av lege, hvilte på familiens landsted på Nesodden, før han ble innlagt på sykehus 27. oktober. Historikere bekrefter at «rundt 150 jøder søkte beskyttelse på sykehusene høsten 1942. Pasientene ble gjemt på badet og i skyllerommet». Det ufattelige skjer i Norge – og det var nordmenn som var grusomme mot sine egne – at jøder på sykehuset blir arrestert, og som Levin skriver: «Å arrestere syke har vært oppfattet som en krigsforbrytelse.

Irene Levin, (født 11. februar 1943 i Norrköping) er en norsk akademiker og forfatter. Hun er professor emerita i sosialt arbeid ved Avdeling for samfunnsfag ved Oslomet. Kilde: Wikipedia Foto: Knut Seip/HiO/Wikipedia

Det som utspant seg på Diakonissehusets sykehus denne 25. november 1942, hadde aldri før skjedd i Norge». Dagen etter – en av de svarteste dagene i norsk historie – ble morfar kjørt til transportskipet MS Donau ved Amerikalinjens kai. 529 jødiske menn, kvinner og barn ble sendt ut av landet. Etter fire døgn stuet inn i skipets laste-rom, ble de deretter viderebefordret i kuvogner til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau 1. desember, og det bar rett inn i gasskammeret.

Har du lest den såkalte «gasskammerprofetien» i mosebøkene? «Ute skal sverdet, inne i kammerne redsel bortrive både unge menn og jomfruer, det diende barn og den gråhårede mann» (5 Mos 32,25). Denne dagen ble 18 personer i Irene Levins familie brutalt drept – sett gjennom morens og farens øyne: bestemor, tre tanter, tre onkler, fire fettere, fire kusiner og tre døtre av fettere, den yngste var fem år. Faren Rubin ble drept vel en måned senere og enda 14 familiemedlemmer de neste månedene!

Hvorfor skriver Irene Levin denne boken om sine foreldre og hva de opplevde under krigen? Jo, da moren var død, i 2013, fant hun

«Vi snakket ikke om Holocaust» av Irene Levin Foto: Promo
løse og udaterte papirlapper som i brokker fortalte hva hun opplevde under krigen. De overraskende småsedlene var stukket inn blant bøker i bokhyllene eller lå inneklemt mellom gamle kvitteringer. Moren, Fanny Raskow, snakket aldri om krigens gru. Det var tausheten som rådet. Det virker som om overgrepene, forfølgelsen, torturen og den påfølgende sjelelige og fysiske smerte ble sopt sammen og feid ned i kjelleretasjens underbevissthet og forsøkt lagret der.

Det mantraet som går igjen er det litteraten kaller «mors selvbebreidelser», fordi hun mener seg å ha sviktet ved farens arrestasjon. Dette var et blødende sår, og «mors selvbebreidelse knuget henne konstant».

Man skulle tro at jøder som ikke ble drept ved skudd eller gasskammer, ville bli ødelagt som mennesker av øvrige påkjenninger og at ditto traumer ville føre til psykosomatiske smerter og at hjertet rett og slett ikke ville orke mer og korpusen kollapset. For noen kunne det nok være så, men ikke for Irenes mor. Hun måtte ha en indre styrke, idet hun ble 101 år gammel.

irene levin,krig,jøder,holocaust,taushet,drept,traumer,gasskammer