Hudfargen som trumfer enhet i kirken
Denne uken forteller vi om afroamerikanske Jerry Clyde og hvite Kathy Salerno som går i samme menighet, men trekkes fra hverandre.
FORFATTER: Karl Andreas Jahr, redaksjonsleder i Korsets Seier Foto: Bjørn Olav Hammerstad
FORFATTER: Karl Andreas Jahr,
...
FORFATTER: Karl Andreas Jahr, redaksjonsleder i Korsets Seier Foto: Bjørn Olav Hammerstad
Leder
Del

Mitt journalistiske, profesjonelle hjerte fryder seg over den innsiktsfulle artikkelen Alice Tegle har skrevet fra ukens Midten. Men selv om innholdet er viktig, så er det også trist. Hjerteskjærende trist.

I artikkelen møter vi afroamerikanske Jerry Clyde og hvite Kathy Salerno. De har gått i samme kirke i mange år. Clyde husker tilbake til en tid da menigheten var en del av hans vitnesbyrd og et håp for USA. Menigheten var et forsoningsverktøy, ikke bare for evigheten, men for de mange skillelinjene som preger USA.

Det har imidlertid endret seg. Det bevitner både Clyde og Salerno. Særlig et sitat langt ute i artikkelen gjør inntrykk.

– Hadde noen sagt til meg for 10 år siden at hudfarge eller politiske forskjeller skulle forhindre meg i å treffe vennene mine, hadde jeg ledd. Men nå er vi her, forteller Kathy Salerno.

Kirken er Guds hus, men er også fylt av mennesker. Selv Guds folk preges lett av verden rundt oss og samtidens strømninger. Både Salerno og Clyde beskriver en kirke der motsetningene er blitt synligere, mens det som forener har blitt mer utydelig. For Clyde har de siste årene åpenbart at kirken han har gått i alle disse årene er hvit. Musikken. Møtene. Kulturen. Lederskapet.

– Svarte og hvite er i hver sin kokong. Vi smiler til hverandre og er vennlige, men kommer sjelden forbi høflighetstadiet. Det er som at vi bare er vennlige inntil noen prøver å å utfordre etablerte sannheter. Mange svarte føler vi ikke helt kan være oss selv i kirken.

Fra Norge tror jeg vi har lett for å forenkle situasjonen i USA; noen venstreradikale og lettere ekstreme afroamerikanske grupperinger som Antifa står imot noen våpenglade hvite menn med rasistiske tilbøyeligheter.

Verden er ikke så enkel. Salerno og Clyde er begge åpenbart sympatiske, velmenende mennesker med en felles tro. Likevel trekkes de fra hverandre. Det sier noe om de kreftene som er i spill, og hvor vanskelig det er å forstå for oss i Norge.

Her tror jeg Korsets Seier skal være forsiktige med å komme med konkrete råd eller kloke ord - utover dette: Når det kommer til fred og forsoning har kirken gang på gang vist at vi besitter gode og effektive svar. Det må vi fortsette å tro på.

Forøvrig kom Kathy Salerno med en innstendig bønn til kristne nordmenn:

– Jeg tror alle er lei denne intense spenningen. Be for Amerika - vi trenger det nå.









paywall
paywall
karl andreas jahr,etnisitet,hudfarge,rasisme,los angeles,trump,usa