FORFATTER: Karl Andreas Jahr,
...
FORFATTER: Karl Andreas Jahr, redaksjonsleder i Korsets Seier Foto: Bjørn Olav Hammerstad
Leder
Konferansen «Nordens Kallelsestund» avslører vårt paradoks
Del
Skal kristne være provoserende frimodige eller saktmodig lydige?

Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut, forteller Bibelen oss. Den sier også: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv.» I misjonsbefalingen står det: «De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.»

Med disse versjonene kan det virke som om Gud ønsker oss det grekerne kalte de sangvinske; livlig, lettvint, lattermildt og sorgløst danset de seg gjennom livet. Intet alvor fikk ta grep.

Vår erfaring i Korsets Seier tilsier at dette bare delvis samstemmer med livet, eller kristenlivet, eller Bibelen.

Misjonsbefalingen er i seg selv et stort ansvar, en byrde, et åk. Selv om Bibelen samtidig sier: «For mitt åk er godt, og min byrde lett» (Matt 11,30).

Bibelen snakker også om å være et forbilde, særlig gjennom relasjonen mellom den eldre Paulus og unge Timoteus, og for eksempel profetene Elia og Elisja i Gamle Testamentet. Selve livet til Paulus vitner om en såkalt dualitet mellom fullkommen; helt fra fullkommen nåde og hvile som skjenkes en tidligere drapsmann og forfølger av Guds folk, til et ekstremt kall som vil koste han blod, svette og tårer, samt livet selv.

I ukens avis skriver Korsets Seier om bønnekonferansen «Nordens Kallelsestund» utenfor Stockholm. Noen hundre mennesker, inkludert et titalls nordmenn, trosset i helgen myndighetenes råd (ikke forbud – viktig presisering) om å unngå større arrangementer. Valget om å kansellere konferansen, etter to år med forberedelse, stemte ikke med deres indre overbevisning. De kjørte på, tross betydelig med kritikk.

For mange andre, inkludert kristne, kan dette virke uhyre ansvarsløst og usolidarisk. Pinseteolog Truls Åkerlund som uttaler seg i saken, påpeker at koronaviruset medfører en særlig risiko for svake grupper samfunnet. Både Bibelen og kirkehistorien forteller at kristne har et særlig kall til barmhjertige mot nettopp de svake.

Samtidig berømmer Åkerlund kristne som har et blikk på endetiden, der Guds frykt noen ganger trumfer menneskelig visdom og behagelig middelklassetilværelse. Han advarer også mot å havne i en av grøftene, og dermed miste dualiteten.

Vi er verken av eller utenfor, men i verden. Kristne er Guds folk, samtidig som vi lever under åket til denne verdens Gud. Nåden er endelig, men vi trenger jevnlig å omvende oss. Vi skal be for syke, selv om ikke alle blir helbredet. Vi skal respektere og følge myndighetene, men ikke alltid.

Det vitner om et paradoksalt gudsliv som alle kristne lever i.

korona,koronavirus,karl andreas jahr,trosse,konferanse,myndighetene,bibelen,frykt,smitte,gjennomføre,misjonsbefalingen,nordens kallesstund,sverige,stockholm