De som så Jesus
Foto: Adobe Stock
Foto: Adobe Stock
Leserbrev
Del

Det er sent på ettermiddagen den første dag i uken. Solen nærmer seg horisonten. Hele vesthimmelen er rødfarget. Det er vår. Naturen er våknet til liv. Alt er så vakkert.

Men på veien fra Jerusalem til Emmaus går to bedrøvede menn. De er så nedtrykte og triste at de ikke legger merke til alt det vakre rundt dem. De hadde feiret påsken i Jerusalem, en påske det var knyttet store forventninger til. For nå hadde de vært sikre på at Jesus var Messias, Guds sønn, og at han endelig ville ta makten i landet og drive de forhatte romerne på flukt.

Palmesøndagens hyllest

Det hadde begynt så godt en uke tidligere. Da hadde Jesus satt seg på en eselfole og ridd inn i Jerusalem. Det var jo akkurat det profeten Sakarja hadde sagt om Messias: «Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen» (Sak 9,9).

Folket hadde hyllet ham og ropt: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!»

Da han kom inn på tempelplassen, jaget han ut alle pengevekslerne, og de som drev handel med offerdyr. Så hadde han ropt: «Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule» (Luk 19,46). Slik oppførsel passet seg for Messias!

Skjærtorsdagens søvn

Men det ble med det. Ingenting skjedde før torsdag. Etter at de hadde spist påskemåltidet, hadde han og de nærmeste disiplene gått ut i Getsemanehagen. Der ble han tatt til fange, uten å gjøre motstand. Under forhøret, der mange kom fram med falske anklager, svarte han ikke ett ord. Dagen etter ble han korsfestet, som en forbryter blant røvere! Rådsherrene som sto og så på, spottet ham: «Er du jødenes konge, så frels deg selv. (...) Er du Guds sønn, så stig ned av korset.»

De to Emmausvanderne hadde stått på lang avstand og sett det hele. Like til slutt håpet de på et mirakel, at Jesus ville stige ned av korset og demonstrere sin makt. Men han steg ikke ned. Han gjorde ingen ting! Til slutt ropte Jesus med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» Så bøyde han hodet – og døde.

Det var dette de gikk og snakket om, de to på veien til Emmaus. Om og om igjen gikk de gjennom alt Jesus hadde sagt og gjort. Han som hadde makt til å vekke opp døde, hvorfor gjorde han ingenting når mest det gjaldt? Hva ville folk i Emmaus si når de nå kom hjem igjen? Det var mange som hadde ristet på hodet da de hadde forlatt alt og fulgt Jesus. Nå så de for seg hånfliret fra de mange som ikke hadde trodd at Jesus var Messias. Før de hadde møtt Jesus, var dagene grå. Nå ville de bli helsvarte.

Tre dager

De hadde kommet vel halvveis til Emmaus da de hørte skritt bak seg. En fremmed mann tok innpå dem. De sakket farten i håp om at han skulle gå forbi, men han slo følge med dem og begynte å prate: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om? Dere ser så bedrøvet ut at en skulle tro dere hadde mistet alt dere eide. Hva er det som har hendt?»

Den fremmede virket både interessert og medfølende. Den ene, som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.»

«Hva da?» spurte han. «Dette med Jesus fra Nasaret», svarte de i kor. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel! Men nå har det allerede gått tre dager siden dette hendte. Likevel har noen kvinner som hører til hos oss, gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i morges, men de fant ikke hans legeme. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Da gikk noen av våre til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt; men ham selv så de ikke. Stakkars kvinner. Det har nok blitt for stor belastning for dem, dette. De holder visst på å miste forstanden.»

Feilfritt lam

Den fremmede lyttet oppmerksomt. Men da de var ferdige med å utøse sin smerte, begynte han å irettesette dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?»

Så begynte han å legge ut Skriftene for dem: Han begynte med Moses: «Husker dere ikke hva som skjedde den første påsken i Egypt? Da tok folket et feilfritt lam, slaktet det og strøk blodet på dørstolpene. Der det var blod på dørstolpene, ble folket reddet fra Guds dom over Egypt. Det spilte ingen rolle hva de hadde gjort, eller hvordan de følte det. Det avgjørende var hvor de var. Bak blodet var de trygge. Det uskyldige lammet ga sitt liv for at folket skulle bli frelst. Messias var det Guds lam som måtte gi sitt liv for at verden skulle bli frelst.»

Så fortsatte ham med å utlegge for dem om kobberslangen i ørkenen: «Husker dere da folket var blitt bitt av giftige slanger etter at de hadde knurret mot Gud og Moses? Mange døde. Da ropte de til Gud at han måtte spare deres liv. Gud sa da til Moses: «Lag deg en slange og sett den på en stang! Hver den som blir bitt, skal berge livet når han ser opp på den.» Moses laget en kobberslange og satte den på en stang. Og det gikk slik at når en mann ble bitt av en slange, berget han livet ved å se på kobberslangen.

Profetenes oppfyllelse

Likesom Moses løftet opp slangen på en stang i ørkenen, slik skulle også Menneskesønnen løftes opp på et kors. Den som tar sin tilflukt til ham, blir berget fra syndens dødelige gift. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.»

Så begynte han å utlegge hva profetene hadde sagt: «Hvem tror dere Jesaja taler om når han sier: Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn. Messias kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til løsepenge for mange.

Kvelden hos Emmaus

Slik fortsatte han å vise fra alle Skriftene hva som sto skrevet om Messias. De to hadde bare ikke skjønt det! Kanskje var det likevel noe i det kvinnene hadde sagt?

Før de visste ordet av det var de kommet fram til Emmaus. Det var nesten blitt mørkt, men den fremmede ville gå videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller. Du er sikkert sulten. Det er i alle fall vi. Dessuten er det ikke trygt å ferdes alene etter mørkets frambrudd.» Da gikk han med inn og ble hos dem.

De vasket hendene og satte seg til bords. Da tok den fremmede brødet, løftet sine øyne mot himmelen og velsignet maten. Det var litt underlig at den fremmede overtok vertsansvaret på den måten, men det var likesom slik det måtte være. På en måte virket det så kjent da han brøt brødet. Så rakte han brødet til de to disiplene.

Det var da de så det: Naglemerkene i hendene hans! De så fra hendene opp i ansiktet hans. Det var ingen fremmed. Det var jo Jesus, Mesteren! En ubeskrivelig glede vellet opp i dem. De strakte ut sine hender for å ta på ham, men da var han plutselig borte.

De to satt der målløse. Så begynte de å le. Ja, de lo og gråt om hverandre. De falt hverandre om halsen. De jublet. Jesus var ikke død! Han var stått opp igjen! Da sa de til hverandre: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss?»

Forskrekket

Men hva skulle de gjøre nå? De andre disiplene måtte få vite om det! Borte var trøttheten. De var heller ikke sultne lenger. De lot maten stå og løp hele veien tilbake til Jerusalem. De fant huset der disiplene gjemte seg og dundret på døren. «Lukk opp. Det er meg og Kleopas», ropte den ene. Døren gikk opp og de ble fort lukket inn.

Før de to fikk bære fram sitt fantastiske budskap, fortalte Andreas gledestrålende: «Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon.» De to fortalte så hva de hadde opplevd. Om hvordan Jesus hadde åpnet Skriftene for dem og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Mens de talte om dette, sto Jesus midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» De ble forskrekket og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.» Dermed viste han dem sine hender og sine føtter. Det var dype sårmerker etter naglene de hadde drevet inn da de korsfestet ham.

Forkynne Jesu død

Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. Da spurte han: «Har dere noe å spise?» De ga ham litt stekt fisk og et stykke honningkake. Han tok det og spiste mens de så på. Så sa han til dem: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.»

Så åpnet han deres forstand så de kunne forstå Skriftene, og sa til dem: «Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»

Da han hadde sagt dette, ble han borte for deres øyne igjen. Disiplene så på hverandre. Skal vi forkynne om Jesu død og oppstandelse for alle folkeslag? Ja, hadde Jesus sagt det, så ville de gjøre det. Så nå var det bare å begynne her i Jerusalem. I løpet av deres levetid, spredte evangeliet seg til landene rundt hele Middelhavet. For den levende oppstandne Jesus gikk med dem ved sin Hellige Ånd og stadfestet ordet med tegn og under.

Epilogen

Det er snart 2000 år etter denne hendelsen. Vi har ikke sett Jesus med våre fysiske øyne, men vi får stadig høre hans ord gjennom forkynnelse, vitnesbyrd og budskap. Vi kan lese og studere de bibelske skriftene. Her finner vi sannheten om Gud og oss selv. Her møter Gud oss med sine løfter.

Har du kjent hvordan Jesus har talt til deg gjennom sitt Ord og vist deg hvem han er: Din frelser og Herre som elsker deg med en evig kjærlighet, som ga sitt liv for deg, og som har en plan for ditt liv? Har du sett hvem du er som et Guds barn og hva han har gitt deg? Vi har fått del i Jesu herlighet, vi har fått gaver til å tjene med, vi har framtid og håp. En dag skal vi oppstå slik Jesus oppsto. Har du kjent hvordan ditt hjerte ble satt i brann av disse fantastiske ordene?

Dette kaller Jesus oss til å fortelle videre til andre. Han har lovet at han vil gå med, alle dager og alle slags dager. Han vil gi oss kjærlighet og kraft til å gjøre det han har kalt oss til.

Her kan vi alle være med, ved å be og gi, og ved å gå og si. Vi skal også vitne om det vi har sett og hørt. Det finnes ikke noe større enn å være i tjeneste for ham.

Påskebetraktning over Luk 24

jesus,påske,herre,gud,disiplene,studenter,hjerte,gaver