Hvordan bør kristne forholde seg til Israel i 2021?
Landløftene. Dagens politikk. Frelsesplan. Spørsmålene om Israel dukker stadig opp.
Øyvind Gaarder Andersen, lektor ved HLT og leder for Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe. Foto: Johnny Vaet Nordskog
Øyvind Gaarder Andersen, lekto
...
Øyvind Gaarder Andersen, lektor ved HLT og leder for Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe. Foto: Johnny Vaet Nordskog
Kommentar
Del

Spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til Israel, dukker stadig opp på nytt – også nå i det siste. Av den grunn vil jeg gjerne dele mine tanker om dette.

Israel og Jesu gjenkomst

Skriften inneholder mange løfter om at Israel skal få vende tilbake til sitt land (Amos 9,11–15 m.fl.). I ny-

testamentlig perspektiv knyttes disse løftene til løftet om Jesu gjenkomst. Det som skjer med Israel, blir dermed tegn på Jesu gjenkomst.

I Luk 21, hvor Jesu gjenkomst beskrives, sies det: – De skal falle for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende. (Luk 21,24). Det at Jerusalem igjen er på jødenes hender er derfor et viktig tegn på Jesu gjenkomst.

I Matt 24, hvor Jesu gjenkomst også omtales, står det: «Lær en lignelse av fikentreet: Når greinene har fått sevje og bladene springer ut, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette, vite at han er nær og står for døren» (Matt 24,32–33). Det er naturlig å tolke fikentreet som et bilde på Israel (se Luk 13,6–9 hvor det helt tydelig er tale om Israel). Luk 21,29–31 er en parallell til Matt 24,32–33. Det at fikentreet springer ut settes i sammenheng med at Israels folk får vende tilbake til sitt land. Konklusjonen er: Når Jesus kommer igjen, vil Israels folk ha vendt tilbake til sitt land.

Frelse for Israel

Evangeliet må forkynnes for jødene som for hedningene. Det er bare ved troen på Kristus man blir frelst. Derfor er det behov for misjon også i Israel. Men det bør gjøres pedagogisk riktig, i lys av jødenes historie. I nyere tid har såkalte messianske menigheter kommet til å spille en viktig rolle. Her møtes Messias-troende, det vil si Jesus-troende jøder.

Under endetiden skal det komme store trengelstider for Israel, men Gud skal gripe inn og redde dem. En av skildringene av dette finnes i Sak 12–14. Hedningefolk angriper Jerusalem. I forbindelse med Herrens redning av dem, leser vi, i Sak 12,10:

«Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte.»

Her har vi det som må kalles en meget interessant profetisk beskrivelse av Israels folks omvendelse til Kristus.

Rom 9–11. Paulus skriver i Rom 9–11 om sitt eget folks, Israels, frelse. Han sier blant annet: «Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst…» (Rom 11,25–26). Det er naturlig å knytte det Paulus her skriver til profetien i Sak 12,10 som er sitert ovenfor.

Vi får her et klart inntrykk av at når Israels folk omvender seg – «hele Israel» som Paulus sier – da befinner de seg i sitt land. De er ikke bare som jøder spredt omkring i ulike land. Derfor hører Israels tilbakevending til sitt land, Jesu gjenkomst og folkets omvendelse sammen, og kan ikke skilles ad.

Landløftene

Landløftene som ble gitt til Abraham, står fortsatt ved lag (1 Mos 12,7, 15, 18 m.fl.) Disse løftene er bekreftet av profetene i GT, og av Jesus selv. Jesu ord i Luk 21,24 om at «Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende» kan kalles et eksempel på pars pro tota: en del står som uttrykk for helheten. Det gjelder ikke bare Jerusalem, men hele landet.

Aksel Valen-Sendstad tar i sin bok «Kristen dogmatikk» opp landløftene til Israel. Han skriver blant annet:

«Til utvelgelsen av Israel hører landløftet med… Dette står fremdeles ved lag. Det finnes intet Israel uten landløfte. Israels folk er etter Guds utvelgelse og løfte knyttet til Palestina… Det er ikke omstøtt, ikke erstattet med eller transformert i noe annet løfte (...) Når Paulus taler om Israel i Rom 9–11, er det Israels folk med landløfte han taler om (...) Rokker man ved Guds utvelgelse av Israel og landløftet, rokker man i virkeligheten ved Guds nåde og hans ords sannhet og troverdighet, ved hans paktstroskap (...) mot alle mennesker.»

Dagens politiske situasjon

Personlig tror jeg at landløftet til Israel først kan virkeliggjøres fullt ut ved guddommelig inngripen. Her kan det være naturlig, ut fra Pinsebevegelsens forståelse, å tenke på tusenårsriket, slik det er beskrevet i Åp 20.

I dagens situasjon utsettes Israel ofte for en høyst uberettiget og ensidig kritikk. Kritikken viser at man ikke forstår den trussel Israel står overfor, blant annet i forhold til terror og rakettangrep – og hvilket sikkerhetsbehov Israel har.

Gud elsker både jødene og palestinerne, men landet er i en spesiell forstand gitt til jødene. Israel har både en teologisk og historisk rett til landet. Man må ikke være enig med alt den til enhver tid sittende israelske regjering gjør, men uansett bør man ha den holdning at man velsigner Israel – slik det ble sagt da Gud ga løftet til Abraham (1 Mos 12,1–3).

israel,landløfter,guds folk,jødene,jødenes frelse,antisemitt,HLT,øyvind gaarder andersen,høyskolen for ledelse og teologi,israelsvenn,israelvennskap