Et helt år hjemme
Om troen ikke har vært solid forankret på hjemmebane før, kan den virkelig bli det nå.
Foto: Adobe Stock
Foto: Adobe Stock
Baktanker
Del

Ett år har gått! Med nedstengninger, inneliv, isolasjon og uforutsigbarhet fra uke til uke. Det vi tenkte skulle gå over, har bare fortsatt. Det lille glimtet beboere i hovedstaden fikk av en mulig oppmykning, ble raskt til ytterligere innstramminger, og røde varsellamper tentes på nytt. Det er lett å henfalle til klaging og fortvilelse nå. Det er lett å snakke om hva utøverne i avgjørelsenes korridorer kunne gjort bedre. Ingen vet som kjent bedre hvordan spillet skal spilles enn de som sitter på tribunene. I stedet; la oss reise oss i positiv handlingskraft, og slå vakt om landet vårt i bønn.

Dette kan vi gjøre fra våre kjøkkenbord: Be for våre politikere og ledere. Be for familiene deres. Be for helsepersonell som er i konstant beredskap. Be for lærere og ledere ved våre utdanningsinstitusjoner som motiverer elever og holder undervisning på digitale plattformer. Be for tenåringer og ungdom som ikke takler dette. Be for familier som sliter. Strømmene av ørkesløshet, mismot og bekymringer er høyst reelle, ingen tvil om det.

Guds ord oppfordrer oss ikke til å fortrenge virkeligheten med underholdningskunst og avledningsmanøvrer. Vi oppfordres til å bringe den virkeligheten vi lever i til Gud i bønn.

Hver dag møttes den nytestamentlige menigheten. De holdt fast på det mest grunnleggende i troen sammen.

I hovedstaden er det nå fire måneder siden sist vi kunne samles. Vi må holde fast på det mest grunnleggende likevel. Gudstjenestelivet vi er så takknemlig for, undervisningen i Guds ord og bønnene, bærebjelker i troendes liv til alle tider, det må finnes i hjemmene våre nå. Ja, om troen ikke har vært solid forankret i hjemmene våre fra før, så kan den virkelig bli det nå.

Med det som utgangspunkt kan vi finne at troen vår er styrket når dørene åpnes og vi endelig kan møtes igjen.

anne christiansen,korona,gud,bønn,kunst,underholdning,troen,helse