Gud elsker lidenskapelig skaperverket vi ødelegger
Det er kjærlighet i klimakampens tid
Foto: Privat
Foto: Privat
Leserberev
Del

Da mitt første barnebarn, Tobben, var seks år, hadde det allerede kommet to barnebarn til. –Tenk, filosoferte jeg en kveld på sengekanten, – at jeg har tre barnebarn! Og, la jeg til, – at jeg elsker dem alle like høyt... Da fòr han opp med store, forskrekkede øyne og utbrøt: – Hva? Elsker du ikke meg høyest?

Inni meg gråter det når jeg tenker på hvor høyt jeg elsker denne hjertegode, smarte og viltre gutten som idag er ti år. Født med svart gullskje i munnen. Men prisen på den svarte gullskjea synker visst stadig, og det gjør også oljebrenningens etiske omdømme.

Akkurat nå truer et virus verdens helse og økonomi. Men miljø-og klimakrisa truer ikke bare verdens helse og økonomi, men også våre grunnleggende livsvilkår! Viruspandemien er akutt og verden reagerer resolutt. Miljø-og klimakrisa er atskillig verre, men verdens ledere reagerer altfor treigt og unnfallende. Ikke minst de unge reagerer med sinne og vantro; hva er vår framtid verdt for dere voksne, egentlig?

Jeg skylder Tobben en kamp. Fordi jeg vet, sammen med min generasjons seilere på det norske oljehavet, at det som en gang var en velsignelse, har de siste tretti åra især, vist seg som en forbannelse. Olja ga oss gullskjeer i munnen, men hva er gullet verdt nå, når biene svikter og klima blir stadig villere, våtere, varmere? Og dessuten, hva blir forurensende norsk olje verdt når land etter land satser på sol, -vind, -vann, jordvarme og bioenergi?

Derfor måtte jeg bare. Jeg meldte meg inn Greenpeace, Fremtiden i Våre Hender og i Besteforeldrenes Klimaaksjon. Jeg erfarte til min glede at sammen er vi sterke.

Jeg begynte å lese økoteologi. Jeg forsto at Skapelsen, inkarnasjonen og Åndens stemme samstemmer om en kjærlighet dirrende av harme over dem som ødelegger det Gud elsker. Her fant jeg bekreftelse på at Gud lidenskapelig elsker hele sitt skaperverk og ber innstendig om vårt samarbeid.

Så, i samarbeidets ånd, dro Tobben og jeg til byen for å være med på skolestreik for klima. Vi fikk plass tett ved en skoleklasse. – Gi meg en K! ropte en av elevene. – Kååå! Svarte alle vi som sto rundt. – Gi meg en L! – Elll! brølte vi tilbake. – Gi meg en I, en M, en A! – Og hva bli det?

– KLIMA, KLIMA, KLIMA!

Tobben ropte av sine lungers fulle kraft. Jeg måtte snu meg bort. For tårene trillet og trillet og ville ikke stoppe.

Den dagen glemmer jeg aldri. 22. mars 2019 demonstrerte 70.000 norske unge og 1.4 millioner i verden ellers. I deres rop hørte jeg Guds stemme, den glødet av kjærlighetens raseri over ødeleggelsene – som vi voksne har vært med på gjennom mange tiår.

Kjære barnebarn! Ja, jeg elsker deg høyest. Faktisk elsker jeg hver og en av dere nå fire barnebarn høyest! Og jeg tror at Gud har det på samme måten med sine 7,8 milliarder nålevende barn, hvorav stadig flere krever klimarettferdighet, blir klimaflyktninger, rammes av klimasorg, angst, sinne og følelsen av meningsløshet.

Derfor er min kjærlighet til barnebarna blandet med sorg og sinne. Derfor har jeg begynt å se på insekter, fugler, bier, dyr og økosystemer med ny respekt. Derfor roper jeg på mer rettferdighet, større solidaritet og dypere medfølelse med hele Guds skaperverk.

Jo, vi skylder Tobben en kamp.

PS: Søk på nettet og organiser deg, du og! Start en Grønn samtalegruppe og søk Bibelsk inspirasjon (Bruk gjerne boka Gud og miljøet av KA Norum). Se til din inspirasjon: opprop.net/teologenesklimaaksjon.

klima,klimakamp,oljebrenning,skaperverk,greenpeace,fremtiden i våre hender,besteforeldrenes klimaaksjon