Flere vitnesbyrd, færre prekener
Dette bør menigheten lære under korona.
Foto: Adobestock
Foto: Adobestock
Leserbrev
Del

I en artikkel i Dagen 4. april etterlyser Torbjørg Oline Nyli et utvidet repertoar i våre menigheter. Hun er fasinert av å se alle de ulike initiativene som har blomstret opp under koronakrisen. Og hun spør om vi er gått fra en kom-og-hør-kirke til en sitt-og-se-på-kirke.

Nyli undrer seg over pastorers kraftige formidlingsbehov, og innser at hun i så måte selv sitter i glasshus. Og hun spør retorisk: Er det sikkert at det er prekenene våre forsamlinger savner mest? Like viktig som flere prekener tror hun det vil være å få fram flere stemmer, stemmer vi vanligvis ikke hører.

Alle kan ikke delta aktivt i ett møte, og de fleste er trolig fornøyd med å være tilhørere. Og så er det jo mange måter å delta på i en menighet. Men jeg har registrert at flere etterlyser mer variasjon. En av dem var Leiv Holstad, mannen som grunnla Maritastiftelsen, og som fikk bety så mye for så mange. Holstad etterlyste vitnesbyrdet. Han hadde nok hørt mange av dem fra personer som var blitt frelst og løst fra et liv i dyp fornedrelse.

Vitnesbyrdet er den lavkirkelige kristendommens mest spennende resurs, sier teolog og forfatter Stian Kilde Aarebrot i en artikkel i Magazinet 4. desember i 2010. Det kommuniserer veldig godt, hevdet han. Det personlige vitnesbyrdet står i sentrum når TX Vikings opptrer, sier Aarebrot, som har skrevet bok om muskelevangelistene.

Aarebrot synes det er merkelig at det å dele fritt har gått av moten i menigheten. Mange menigheter er blitt profesjonaliserte, sier han. Møtet er lagt opp etter tidsrammer og script. Dette ble uttalt for snart ti år siden. Det er nok ikke mindre sant i dag. Det finnes fallgruver, men vi må tørre å feile, mener Aarebrot.

Noe av det samme skriver Roger Hemnes om i Korsets Seier 29. november i fjor. Han mener at en ytre profesjonalitet vi har satset på, går på bekostning av det folkelige, og at det ikke lenger er rom for alle å delta. Og da er det spesielt sangen og musikken han sikter til.

Som musiker opplever han at det er mye større frihet i Den norske kirke og ulike bedehus, enn i moderne pinsemenigheter, der det ofte er bare lovsangsteam. De er mye flinkere til å bruke ulike sjangre i lovsangen, og det er rom for salmer med moderne uttrykk, og barne-, ungdoms-, og mannskor, skriver Hemnes.

Når dette er sagt, mener jeg ikke at prekenen er avleggs og unyttig. En menighet bygges ved hjelp av Ordet. Peter talte på pinsedag, og Paulus underviste grundig i de nye menighetene. Men de var nettopp det: nye! I dag er situasjonen en annen, og vi som har størstedelen av livet bak oss, har hørt mange prekener og har mye gudsord inne. Jeg tror det vil være klokt å spille på flere strenger enn det som er vanlig nå. Og det er ikke bare pastorens ansvar å få det til.

Dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner, sa Jesus til disippelflokken. Det var oppdraget. Og Den Hellige Ånd var drivkraften.