Kristne med manglende moral
Hvordan noen kan utsette medvandrere for skade og så bare gå videre som om ingen ting har hendt?
Pauli G. Staalesen: «Hvordan noen kan utsette medvandrere for dette og så bare gå videre som om ingen ting har hendt?» Foto: Istockphoto
Pauli G. Staalesen: «Hvordan n
...
Pauli G. Staalesen: «Hvordan noen kan utsette medvandrere for dette og så bare gå videre som om ingen ting har hendt?» Foto: Istockphoto
Leserbrev
Del

I hele mitt voksne liv har jeg jobbet med mennesker i kristne sammenheng. Jeg har møtt mennesker i sorg og glede og i seire og nederlag. Jeg har sett mennesker kjempe og lykkes i ulike sammenheng og jeg har sett dem mislykkes. Livet, heller ikke det kristne livet, går ikke alltid på skinner. Noen ganger er det som skjer selvforskyldt, mens det andre ganger er utenfor vår kontroll.

I sin tid gav Gud Israel de ti bud. (2 Mos 20, 3–17). De er vel neppe særlig sentrale i dagens forkynnelse eller undervisning, heller ikke i min egen, men kunne med fordel vært pusset støv av.

Et av budene lyder slik; Du skal ikke vitne falskt mot din neste (2 Mos 20,16). De fleste av oss har nok både kommet i skade for å feile her og kan hende selv blitt utsatt for smerten dette kan medføre.

Noe jeg har tenkt og grublet over i flere år, er hvordan noen kan utsette medvandrere for dette og så bare gå videre som om ingen ting har hendt. Det kan se ut som at smerten en påfører andre er en uvedkommende, selv om den både ødelegger relasjoner, livslyst og trosliv.

For mange år siden oppstod en konflikt i anledning utsendelse av en misjonær. En person var imot og begrunnet det med manglende tillit. Vedkommende ville ikke si hva mangelen bestod i og derved ble misjonærfamilien utsendt for sin tredje periode.

Etter noen tid ble det murret noe om at regnskapene for misjonen i denne menigheten ikke stemte. Det ble bare aldri sagt rett ut og jeg reflekterte definitivt ikke i den retning.

Noen år etter at jeg var sluttet spurte misjonslederen om jeg visste at jeg var beskyldt for å ha stjålet fra misjonen. Da jeg visste at det ikke var mulig, jeg hadde ikke tilgang verken til konto eller kontanter, spurte jeg lett, hvor mye da? Og fikk til svar 20.000 kroner. Min reaksjon var at jeg lo og tok det rett og slett ikke alvorlig. Men etter som tiden gikk ble jeg mer og mer forundret over at det gikk an.

Jeg skrev først til misjonskontoret, men de hadde ikke kapasitet og lot saken ligge. Så skrev jeg til misjonæren og spurte om de ikke hadde behov av å rydde opp. Svaret jeg fikk var at de ikke ville ha noe med meg å gjøre. Og når jeg gjennom felles bekjente tok kontakt med misjonskassereren fikk jeg beskjed om at saken var så gammel at hun ikke mente det var noe å ta tak i.

Jeg har skrevet et nytt brev til misjonærens enke, men det er ikke besvart. Tilbake står å henvende seg til menigheten hennes, men da mitt motiv ikke er å sverte har jeg droppet det. Men saken plager meg.

På mange områder i menighetsliv står en i fare for å gi en karakteristikk av andre som ikke er sannferdig, men som likevel gir et stempel til den som omtales og forsurer miljøet og fellesskapet.

I min ungdom var det noe som het hellighetsforkynnelse. Kan hende slik forkynnelse kunne løse opp i noen floker og fylle våre fellesskap med en ny varma preget av omsorg og omtanke istedenfor nedsettende karakteristikker.

falskt-vitnemål-dom,feil,løgn,medvandrere,trosliv,stjålet,pauli g. staalesen