«Kristne ledere, som meg selv,
...
«Kristne ledere, som meg selv, kan både være gode veiledere til tro, men også ha skyggesider som skader», skriver Andreas Hegertun. Foto: Matunda Bigirimana
baktanker
En kirke som former livet
Del
For enkelte har kirken vært et vondt sted å være.

Kirken har gitt meg det beste jeg har i livet mitt; nemlig troen på Jesus. Den har også gitt meg et fellesskap jeg har opplevd som stort og romslig. Jeg har fått tenke, tvile, vokse og feile. Jeg er dypt takknemlig for det. Samtidig vet jeg at ikke alle har opplevd det slik.

Jeg har hørt mennesker beskrive kirken som et vondt sted å være. De kan fortelle om en barndom i frykt for endetid eller det å aldri være «god nok» for kirken, eller til og med for Gud. Flere har fortalt at de måtte forlate kirken, for å overleve selv. Derfor vet jeg at kirker både kan være livgivende og giftige, sunne og usunne. Og kristne ledere, som meg selv, kan både være gode veiledere til tro, men også ha skyggesider som skader. Enhver generasjon kristne bør både bevare, utdype og fornye den kristne tradisjon vi er en del av.

Konkret vil jeg derfor antyde følgende analyse: Kirker i min kristne tradisjon har lagt stor vekt på erfaringer. Dette at vi tror Gud faktisk finnes og at vi tror Guds nærvær kan oppleves på en konkret måte. På sitt beste har dette fokuset gitt håp til troen, inspirasjon til å følge Jesus og kraft til å dele denne troen med andre. På sitt dårligste har det skapt åndelige a og b-lag eller ustabile kristne som svinger med følelser.

På en annen side har noen andre kristne tradisjoner lagt større vekt på ulike kristne praksiser. Dette at livene våre formes, ikke bare av det vi sier, men av det vi faktisk over tid gjør. Nyere forskning bekrefter at hjernen vår er mer formbar gjennom hele livet enn det man trodde tidligere. Dette forteller hvor viktig vaner, strukturer og praksiser er. Gudstjenestegang, bønn og det å gi til andre er eksempler på praksiser som «setter seg» i kroppen vår og former oss. Samtidig kan et ensidig fokus på praksiser, for noen, føre til loviskhet og strev.

Atter andre kristne tradisjoner legger all sin vekt på det vi kaller evangelium. Altså denne objektive siden ved troen som sier at det verken er våre erfaringer, eller praksiser som gjør oss til kristne. Det er nåden alene ved Jesu liv, død og oppstandelse. Samtidig kan det bli teoretisk om man ikke også tar med troen på erfaringer og praksiser.

Poenget er som følger: Jeg kommer fra en tradisjon som har masse godt i seg. Samtidig kan og bør vår egen tradisjon fornyes, utdypes og bli sunnere ved å lære også fra andre kristne søsken.

I summen av dette trer det frem et vakkert bilde av en Gud som er på ferde i en mengde forskjellige former, språk, mennesker og strukturer. Og det var jo akkurat sånn hele kirken begynte på pinsedag; mange språk, Åndens ledelse og ekte fellesskap på tvers.

andreas hegertun,filadelfiakirken,oslo,baktanker,evangeliet