90-tallets frimodige frikirker har dempet seg
Frikirkene vet ett og annet om å være i mindretall. Men det betyr ikke at de ikke kan la seg høre.
FRI FRA FRIMODIGHET: Når jeg tenker tilbake på min egen ungdomstid i 1990-årene, lar jeg meg i dag forundre over hvor mye frimodighet som ser ut til å ha gått tapt, skriver redaktør Tarjei Gilje. Foto: KS arkiv
FRI FRA FRIMODIGHET: Når jeg t
...
FRI FRA FRIMODIGHET: Når jeg tenker tilbake på min egen ungdomstid i 1990-årene, lar jeg meg i dag forundre over hvor mye frimodighet som ser ut til å ha gått tapt, skriver redaktør Tarjei Gilje. Foto: KS arkiv
Meninger
Del

«Kast ikke vekk frimodigheten!» leser vi i Hebreerbrevet. Det tror jeg er et bibelord som fortjener mer oppmerksomhet nå om dagen. Det er mye fint å si om balanse og sunnhet. Det er farlig å late som om det ikke finnes nyanser. Men i seg selv har både balanse, sunnhet og nyanser begrenset mobiliseringskraft. Hva er budskapet? Hva er det vi tror på som det er verdt å kjempe for?

Forskjeller

I sin nyeste bok, «Fri til å følge», skriver svenske Magnus Malm blant annet om forskjellene i folkekirkenes og frikirkenes utfordringer. Han påpeker at folkekirkene i Sverige og Norge ikke har erfaring med det å være minoritet. Tvert imot er deres identitet nært knyttet til nasjonen de befinner seg i, til majoritetsbefolkningen. Hva gjør de når medlemstallene synker under 50 prosent?

Hvilke sider ved kirkens egenart er umistelige, også om det fører til tapt oppslutning? I tidligere tider ville kanskje flere frikirkelige ledere markert distanse til folkekirkene og kritisert dem for uklarhet og utvanning av profilen. Jeg vet ikke hva som gjør at denne kritikken ikke lyder sterkere enn den gjør. Kanskje har flere frikirkelige ledere sett at de til tross for iherdige forsøk fremdeles sliter med å nå ut til bredere lag av befolkningen. Hvis man først skal kritisere folkekirken, føler man kanskje at man bør ha mer å vise til selv. Den norske kirke er fortsatt den opplagt sterkeste bæreren av kristen tro i Norge.

Mainstream

På den annen side minner Malm om at frikirkene vet litt om hva det vil si å være minoritet – det har de vært gjennom hele sin historie. Selv om den opplevde avstanden til folkekirken og den allmenne religiøsiteten i befolkningen har variert. Og det er her ting for alvor blir interessant.

For Malm stiller opp to hovedalternativer for frikirkeligheten. Det første alternativet er å velge en litt mer smidig profil i bytte mot å få være med i den offentlige samtalen, eller som han selv sier det: «Endelig bli akseptert som mainstream». Jeg kan ikke dokumentere dette med forskning, men jeg har et inntrykk av at nettopp ønsket om å ikke bli sett på som merkelige har preget mange frikirkelige ledere de senere årene.

Til dels kan det sikkert forklares med en generell frykt for å skille seg ut. Til dels er det antakelig et resultat av at man ikke ønsker å gjenta fortidens feiltrinn, blant annet knyttet til å ta for store ord i sin munn på Guds vegne.

Utfordring

Malms utfordring er å «vende tilbake til røttene og være en profetisk minoritet i samfunnet». Det handler ikke om å være frikirkelig for å være frikirkelig, men om å minne om hva den kristne kirken dypest sett er. Jeg synes dette er spennende. En frimodig minoritet kan utrette mye.

I sin nyeste bok, «Fri til å følge», skriver svenske Magnus Malm blant annet om forskjellene i folkekirkenes og frikirkenes utfordringer. Han påpeker at folkekirkene i Sverige og Norge ikke har erfaring med det å være minoritet, skriver redaktør Tarjei Gilje. Foto: KS arkiv

Misforstått

Når jeg tenker tilbake på min egen ungdomstid i 1990-årene, lar jeg meg i dag forundre over hvor mye frimodighet som ser ut til å ha gått tapt.

Den gangen var det nokså vanlig med gatemøter og andre slags offentlige markeringer av kristen tro. Ganske sikkert var ikke alt like klokt og gjennomtenkt. Og vi kunne tenke at gjennom utbredelsen av internett, og etter hvert av sosiale medier, trengte vi ikke lenger å oppsøke Egertorget i Oslo eller Torgallmenningen i Bergen for å formidle evangeliet offentlig.

Men hvis vi ser rundt oss på Instagram, Snapchat, Facebook eller hvilken plattform vi nå foretrekker, så er det vel ikke akkurat slik at det florerer med kristne vitnesbyrd. Snarere ser det ut for at frykten for å bli misforstått eller å havne i feil selskap brer om seg.

Frimodighet

Sammenlignet med å få være med i majoriteten kan det å være en «profetisk minoritet» virke lite fristende. Men hva var det som drev de første kristne? Hva var det som i sin tid fikk apostlene til å bryte opp da Jesus sa «følg meg»?

Frimodigheten vi leser om i Hebreerbrevet er ikke først og fremst knyttet til verken medlemstall eller tilknytningen til staten. Den har sitt utspring i møtet med Jesus Kristus. Det er det som gir grunn til frimodighet. Også i møte med dem som ikke tror. Nå i adventstiden kan vi særlig minne hverandre om at Gud ble menneske. Helt på ekte. Han nøyde seg ikke med å betrakte verden på avstand, men ble en av oss. Akkurat der, i det lille barnet som var både Gud og menneske, finner vi noe av den kristne frimodighetens såkorn.

Det har aldri vært uomstridt.

Men Den hellige ånd vil fortsatt overbevise mennesker om at det er sant likevel. I det såmannsarbeidet kan vi få være med. Og vi kan få tro at frimodigheten gir stor lønn.

tarjei gilje,meninger,magnus malm,frimodighet,frimodig,pinsevenn,folkekirken,utfordring