Da hyrden sovnet
ILLUSTRASJON Foto: Adobe Stock
ILLUSTRASJON
ILLUSTRASJON Foto: Adobe Stock
Leserbrev
Del

Fra den tiden vi hadde sau hjemme minnes jeg en opplevelse i tenårene som jeg har lyst til å dele med Korsets Seier sine lesere. Det var på en av mine mange turer innover skogen for å se til sauene at jeg skulle få oppleve dette.

Da jeg hadde kommet fram til en av de faste salteplassene, satte jeg meg på en stubbe og lokket mens jeg raslet med en papirpose. I papirposen var det som vanlig grovsalt. Etter hvert som sauene kom, strødde jeg litt salt utover en flat stein. Mens sauene slikket salt, koste jeg meg med medbrakt kaffe og kaker.

Etter at saltposten var tom og kaffen fortært, falt det en egen ro over både meg og sauene. Jeg fant et passende sted der jeg kunne legge meg ned for å hvile litt. Jeg kjente at jeg ble trøtt, og etter en stund sovnet jeg.

Idet jeg var i ferd med å våkne, kjente jeg en slags fønvind mot ansiktet og noe som kilte meg forsiktig på det ene kinnet. Jeg fornemmet også en kirkeklokke i det fjerne. Selv om det hadde blitt skygge der jeg lå, følte jeg meg likevel god og varm. Jeg åpnet øynene og oppdaget at det var ei søye som hadde lagt seg ved siden av meg med hodet nesten helt inntil mitt. Den lå faktisk og sov.

Da skjønte jeg at fønvinden var søyas åndedrett. Det som hadde kilt meg i ansiktet, var det ene øret til søya som den lå og viftet av seg fluer med. Kirkeklokka var forsiktige klemt fra søyas bjelle. Jeg løftet på hodet og oppdaget at søyas to lam også hadde lagt seg ved siden av meg. De hadde lagt seg helt inntil meg, en på hver side. De lå også og sov. Da skjønte jeg hvor varmen kom fra, og jeg kan fremdeles fornemme hvor godt det var å kjenne den myke og varme ulla presse forsiktig mot kroppen min. De andre sauene lå i ring rundt meg og tygde drøv. Alt var så fredelig. Var det den nye jord som hadde blitt en virkelighet? Hadde det ligget en ulv ved siden av meg også, kunne jeg ha trodd det.

I ydmykhet la jeg hodet forsiktig ned igjen for å riktig nyte øyeblikket. Nå ønsket jeg bare å ligge helt stille så ikke søya og lammene skulle våkne, for jeg hadde en følelse av fullkommen harmoni der jeg lå. Det var så godt å høre pusten til søya at jeg nesten glemte å puste selv.

Åpen for alle inntrykk ble jeg liggende slik en stund til, og det ble så stort for meg at fårene hadde funnet trygghet ved siden av hyrden - selv om han hadde sovnet.

leserbrev,nils-petter skinnerlien,hyrde,sovner,sauer,skogen,kirkeklokker,bjelle