VANLIG SYN: Gudstjeneste-innsp
...
VANLIG SYN: Gudstjeneste-innspillinger til digitale plattformer har nærmest blitt en vane under koronakrisen. Her representert ved Mika Yrjölä fra Saalem Helsinki. Foto: Joonas Kurppa
Meninger
Fem ting jeg ikke tar med meg fra krisen
Del
Online gudstjenester og smågrupper har bare vært som en respirator.

Jeg skal ikke lyve.

Det har vært både ubevisst etterlengtet og svært behagelig med en global pandemi i år. Uten å undergrave situasjonens alvorlighet, tror jeg at jeg har belegg for å mene at de siste månedene har gjort folkesjelen mer godt enn vondt.

Familier har funnet sammen, hobbyer har blitt gjenoppdaget, turer i fjellheimen har fått sin renessanse og duften av gjærbakst har fylt hvert eneste nabolag. Noen har til og med begynt å tenke litt på Gud igjen.

John Maxwell sa det slik:

VIL VIDERE: Thomas Neteland kommer ikke til å savne digitale gudstjenester og hjemmekontor i slappe joggebukser. Foto: Sentrumskirken Sandnes

«En krise prioriterer for deg det du ikke evner å prioritere selv».

For eget vedkommende og som ansatt i menighet, har karantenetilværelsen likevel ikke vært helt uproblematisk. For selv om de fleste av oss har sluppet unna respiratoren er det likevel mye av kirkens aktivitet som har måtte trenge seriøs pustehjelp.

Det har vært «pastor på prøve» for flere kirkeledere enn Egil Svartdahl i det siste, og mange har fått prøvd seg på ting de ikke kan (og kanskje heller ikke burde?).

Vi har lært oss å gjøre kirke i «en ny normal». Men la oss ikke bli for komfortable her – vi skal nemlig tilbake til «den gamle og ekstremt mye bedre normalen» hvor vi faktisk kan møtes, klemme hverandre, drikke kaffe sammen, lovsynge uten å spise frokost samtidig, hvor barna kan leke med hverandre og ungdommene danse i moshpit. Husker du?

Her er fem ting jeg ikke tar med meg fra koronakrisen.

1. Online gudstjenester

Den norske kirke kan skilte med 2500 prosent vekst i antall «møtebesøkende» som et resultat av det digitale skiftet. I Sentrumkirken har vi også sett et høyt antall mennesker stikke profilbildet innom gudstjeneste våre. Hvem disse er har vi mindre peiling på – og hvilke steg de tar er helt uvisst.

Online gudstjenester er en helt ok plan B, og en helt elendig plan A. Vi skal tilbake til å være sammen på samme tid, under samme tak, så fort det lar seg gjøre.

2. Online smågrupper

Å gjøre smågrupper online har også vært en respiratorløsning for oss. Ja, noen nye ansikter har dukket opp også her. Men det er selvsagt begrenset hvor nært man egentlig kommer med halvtregt internett og mute-knapp. Jeg takker Gud for teknologien, den har gitt oss muligheten for en minstegrad av fellesskap i en ellers isolert tilværelse, samtidig er jeg mer overbevist enn noen gang om at ingenting slår å komme sammen til brødsbrytelsen og bønnene i klassisk forstand.

3. Ledermøter i joggebuksa (eller i pysjen, eller i bokseren?)

Jeg har gjort det, du har gjort det.

Joggebukse er kanskje det mest ironiske ordet som finnes? Ingen jogger i joggebuksen.

Det skjer noe helt spesielt når man velger å ta på seg joggebukse nemlig, helt automatisk forringes både kropps- og livsholdning med minst 70 prosent. Og man får 100 prosent mer lyst til å se på tv.

Selv om det er store muligheter for at du ikke lenger passer de vanlige hverdagsbuksene vil jeg nøde deg til å forsøke likevel – for effektivitetens, profesjonalitetens, ja Guds skyld.

4. Albuehilsing

Aldri mer.

5. Én meters-regelen

Så fort vi får lov bør vi for alt i verden slutte å holde én meters avstand. Men her skal vi ikke tilbake til den gamle normalen, til den uskrevne fem meters-regelen vi er vant til her i Skandinavia.

Vi skal gjøre mye, mye bedre! Sette en ny standard og komme nær som aldri før. La oss begynne å fylle møtelokalene våre forfra, kappes om neste ledige stol, sitte tett i tett, med forventning – som om vi har lyst til å være der.

Hva jeg tar med meg fra krisen sier du?

Dopapir. Jeg har så mye dopapir.

korona,respirator,thomas neteland,gudstjenester online,smågrupper,avstand,krise,karantene