Foto: Susan Walsh, / AP Photo / NTB Scanpix
Meninger
Om å følge sine instinkter
Del
Hva er den naturlige reaksjonen når vi presses og ting blir vanskelig? Jo, det er å tenke på seg selv og sine egne behov først.

Koronakrisen har skapt både usikkerhet og frykt. Frykt for sykdom, død og isolasjon. Hva med jobben min? Hva med inntektene mine? I slike tider reagerer vi både instinktivt og kan bli refleksstyrt. Det er både menneskelig og naturlig. Og vi skal ikke koste hverken frykt eller usikkerhet under teppet, og late som den ikke finnes.

Koronakrisen har blant annet ført til at vi hamstrer. Gjær, for eksempel. Da koronakrisen slo inn over oss i midten av mars, med alle sine begrensninger, visste vi ikke om butikkene ville selge brød om to dager. Derfor hamstret vi gjær. I løpet av kort tid var det knapt nok gjær å oppdrive. For noen uker siden var jeg innom fire butikker før jeg fant gjær. Dama bak disken sa at jeg var heldig. Det kom til å bli tomt i løpet av et par timer. Så jeg kjøpte litt ekstra.

Når krisen inntreffer er det naturlig å tenke på seg selv og sine egne behov først. Men det går også an å velge en annen vei.

Guds rike er «et omvendt rike»

Jesus sier at den første skal bli den siste. Den minste er den største. Guds rike tilhører den fattige. Den som gir skal få. I dette ligger både det evige håpet, men her fins også noen prinsipper for hvordan vi kan håndtere en krise på denne siden av livet.

Hva om vi velger å ikke følge våre instinkter i krisetider? Hva om vi gjør det motsatte? Neste gang det blir mangel på gjær, hva om vi også kjøper gjær til naboene våre – og ikke bare til oss selv? Hva om vi i vår usikkerhet heller tømmer kontoene våre og gir dette til mennesker som bor i land som ikke har NAV eller støtteordninger for bedrifter?

Kirkehistorien er full av mennesker som ikke handlet i henhold til sine instinkter. Bare tenk på alle prestene og sykepleierne, som under tidligere og betydelig mer alvorlige epidemier, med fare for eget liv, behandlet de syke – ikke alltid fordi sjansen for å redde liv var så stor – men også fordi de ville gi døende mennesker en verdig død.

Historien om den katolske presten Maximillian Kolbe (1894–1941) fra Polen er en slik fortelling. Han opplevde ikke en epidemi. Hans erfaringer var av et helt annet omfang:

På trettitallet arbeidet Kolbe som misjonær i Japan, men måtte av helsemessige årsaker flytte hjem til Polen i 1936. Da nazistene invaderte Polen, tok han ansvar for blant annet 1.500 flyktende jøder i hjembyen sin. På grunn av dette ble han arrestert i 1941 og sendt til Auschwitz. Ikke lenge etterpå oppdaget nazistene at en fange hadde forsvunnet. De trodde han hadde rømt, men det viste seg senere at han hadde druknet i en latrine. Som kollektiv straff bestemte kommandanten at ti fanger skulle sultes til døde i en liten celle.

FAKTA

Kort sagt

En av de ti tilfeldig utvalgte ofrene, Franciszek Gajowniczek, ropte fortvilet ut: «Hvorfor skal det gå slik for min kone og mine barn? Nå kommer jeg aldri til å se dem mer.» Da Kolbe hørte dette, tilbød han seg å ta Gajowniczeks plass.

Kolbe og de ni andre fangene ble deretter plassert i cellen for å dø. Der oppmuntret Kolbe sine medfanger, bad for dem og sang salmer. Etter to uker var Kolbe fremdeles i live og ble da drept med en giftsprøyte. Gajowniczek overlevde Auschwitz.

Selv om Kolbes historie er av et annet kaliber enn det vi opplever i dag, kan vi likefullt anvende de samme prinsippene. Vi trenger nemlig ikke la oss styre av instinktene våre. Vi kan gå den motsatte veien. Det er dette Jesus snakker om når han forklarer et prinsipp fra «det omvendte riket: «…den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matt 10,39).

koronakrisen,andreas nordli,maximillian kolbe,polen,jøder,auschwitz,franciszek gajowniczek