Geir Lippestad i partiet Sentr
...
Geir Lippestad i partiet Sentrum er en ny utfordrer for Kjell Ingolf Ropstads KrF. Foto: Terje Pedersen / NTB og Bjørn Olav Hammerstad
Leder
KrFs behandling av Sentrum illustrerer et av partiets kjerneproblemer
Del
KrF-erne er så veldig snille, pene og pyntlige. Hvorfor sier de ikke fra når det kommer et konkurrerende parti og forsyner seg av deres tillitsvalgte? 

Her kan du lytte til lederartikkelen som podkast:

----------

Nesten 50 år har gått siden de politiske skrekkscenene utspilte seg i den trønderske gruvebygda. Men fortsatt får navnet Røros det til å gå kaldt nedover ryggen på folk i Venstre.

For det var på landsmøtet der i 1972 at partiet revnet i to på grunn av EF-saken. Sentrale partifolk reiste seg, gikk ut av landsmøtesalen og dannet sitt eget nye parti.

Og siden den gangen har Venstre aldri klart å reise seg helt. Partisplittelsen på Røros forvandlet Norges eldste parti til noe som tidvis mer har lignet på en politisk sekt i kontinuerlig kamp med sperregrensen.

Nå er spørsmålet om sentrumskamerat KrF er i ferd med å oppleve sitt eget Røros-møte. Eller rettere sagt om KrFs ekstraordinære landsmøte på Gardermoen den 2. november 2018 kan få samme ødeleggende effekt som basketaket på Røros fikk for Venstre.

Det stod en sak på dagsorden den fredagen på konferansehotellet ved hovedflyplassen. Hvilken retning skulle KrF gå i?

Skulle man velge regjeringssamarbeid med Høyre, Venstre og Frp? Eller var tiden nå inne for å gjøre Jonas Gahr Støre til statsminister?

Retningsvalget delte partiet på midten. Men selv om stemmetallene viste nærmest dødt løp, så understreket både vinnere og tapere at man skulle gå videre sammen.

«Vi er alle gule KrF-ere», var melodien den gangen. I november 2018 var det fortsatt nesten tre år til neste valg. Det skulle altså være god tid til å lege sårene, samle laget og skape ny entusiasme.

Nå har over to av de årene gått. Og ingenting av dette har skjedd. Sett fra utsiden har perioden etter Gardermoen-møtet fortonet seg som en eneste lang og resultatløs terapi-time.

Med stortingsvalget bare ni måneder unna virker det som retningsvalget fortsatt ligger som et tungt vått ullteppe over partiet. 3-tallet på meningsmålingene har stadig oftere blitt til et 2-tall.

Og så har utbryterpartiet Sentrum dukket opp ute på venstrekanten og kapret en del KrF-ere, blant annet en tidligere nestleder .

Behandlingen av partiet Sentrum illustrerer et av KrFs kjerneproblemer. KrF-erne er så veldig snille, pene og pyntlige. Hvorfor sier de ikke fra når det kommer et konkurrerende parti og forsyner seg av deres tillitsvalgte?

De behøver ikke bruke samme språk som Ap-folk gjorde da Jan Bøhler ble senterpartist over natten, i denne avisen anbefaler vi som kjent ikke bannskap. Men det må da finnes en mellomting. Slik det ser ut nå, virker det nesten som KrF synes den undergravende virksomheten som bedrives, er helt grei.

Og fremfor alt: Hvorfor er det ingen KrF-ere som sier det åpenbare, nemlig at partiet Sentrum er et prosjekt som er dømt til å mislykkes? Snakket om stortingsrepresentasjon er bare tull.

Dette er et parti med makspotensial i området rundt et halvt prosentpoeng. De som nå sier ja til å stå på stortingslister for partiet Sentrum forplikter seg til masse arbeid for absolutt null resultater.

En ting til: Slik situasjonen nå er, har Knut Arild Hareide en nøkkelrolle . Ingen ting ville vært mer effektivt for å stoppe lekkasjen til Sentrum som om den tidligere partilederen begynte å snakke om KrF og ikke bare samferdsel.

Vebjørn Selbekks datter arbeider som kommunikasjonsrådgiver i KrF.

paywall
paywall
krf