SOLIDARITET: Det ordet som bes
...
SOLIDARITET: Det ordet som best av alle beskriver mentaliteten denne friheten skapte i den norske befolkningen, er ordet solidaritet. Det handler om felles ansvar. Om å ta seg av hverandre. Om å hjelpe dem som trenger det. Det handler ikke om å stenge seg inne eller å overlate andre til seg selv, skriver Tarjei Gilje. Bildet er fra 17. mai-feiringen i Oslo i 2012. Foto: Vegard Grøtt, NTB Scanpix
Kommentar
Mens vi ennå har noen som husker
Del
En vårdag i 2015 var jeg på middagsbesøk hos farmor, som var født i 1928. Denne dagen fortalte hun noe jeg ikke kan huske at hun hadde fortalt før.

«Det er blitt fred». Mangeårig pinsepastor David Østby forteller i dagens avis om foreldrenes presise beskjed. Vi klarer knapt å forestille oss hvilken klangbunn disse ordene traff. Biskop emeritus Andreas Aarflot forteller om hvilket uutslettelig inntrykk det gjorde å se flaggene som vaiet blant nyutsprungne bjørketrær. Begge deler fortalte om nytt liv som var i ferd med å bryte seg vei gjennom krigens mørke.

Det er interessant å se hvordan flere av dem vi har snakket med i forbindelse med 75-årsjubileet for frigjøringen fra nazistene 8. mai 1945 trekker frem gleden over å se det norske flagget bli helst. Reidun Brusletten, som senere skulle bli bistandsminister for KrF, forteller at dette faktisk var første gang hun opplevde å se det norske flagget folde seg ut.

En vårdag i 2015 var jeg på middagsbesøk hos farmor. Hun ble født mot slutten av 1928, og var dermed i slutten av tenårene da freden kom. Denne dagen fortalte hun noe jeg ikke kan huske at hun hadde fortalt før. Familien bodde slik til på Minde i Bergen at hun kunne gå opp på loftet, åpne vinduet og se utover bergensdalen bode nordover og sørover, og opp mot fjellene i øst og vest. På alle kanter fikk hun det som må ha vært et helt spesielt syn. Flaggene hadde vært forbudt så lenge landet var under tysk okkupasjon. Men folk beholdt flaggene sine likevel. Og i hus etter hus ble de nå heist. For et vidunderlig bilde av den nyvunne friheten. Men farmor døde i fjor. Hun rakk såvidt å fylle 90 år. Og her ligger det et viktig poeng, for vi har etter hvert ikke så mange tidsvitner igjen.

I historien om Norge i nyere tid har nettopp krigen vært en sentral faktor. Fremdeles kommer det betydelige mengder litteratur hvor forfattere med ulikt utgangspunkt prøver å belyse, forklare og forstå det som skjedde. Disse årene har definert mye av norsk historie i årene siden. Men etter hvert som færre og færre blant oss har egne minner fra denne tiden, blir også den kollektive hukommelsen svekket. Da kommer andre faktorer inn. Det er naturlig at dramatiske og skjellsettende hendelser i nyere tid, som 22. juli og nå koronakrisen også definerer historiefortellingen. Men det betyr likevel mye at vi ikke glemmer verken forutsetningene for eller virkningene av både okkupasjon og frigjøring.

I senere år har filmer som «Kongens nei» her hjemme og «Darkest hour» om Winston Churchill og Storbritannia minnet oss om at historien kunne ha endt annerledes. Det var ikke selvsagt at Norge skulle gå til kamp mot okkupasjonsmakten. De som hadde lederansvar kunne ha valgt å gjøre det beste ut av det, og avfinne seg med okkupasjonen. I dag kan det synes opplagt at de valgte rett, men det var ikke like opplagt den gangen. Viktige valg blir ofte tatt på usikkert grunnlag. Det er ikke minst da vi viser hva som bor i oss.

Det er alltid fare for at flagget blir redusert til et symbol på en slags kulturell proteksjonisme. Nasjonalkonservative krefter kan gjøre seg nytte av etablerte symboler for å fremme en bestemt politisk agenda. Men det å heise det norske flagget på 8. mai, eller 17. mai for den del, var i 1945 et uttrykk for en sårt tilkjempet frihet. Det ordet som best av alle beskriver mentaliteten denne friheten skapte i den norske befolkningen, er ordet solidaritet. Det handler om felles ansvar. Om å ta seg av hverandre. Om å hjelpe dem som trenger det. Det handler ikke om å stenge seg inne eller å overlate andre til seg selv.

«Mitt jubileumsønske er at vi henter frem igjen de kulturelle og kristne verdiene som er gått tapt etter krigen. Vi har så mye å takke Gud for», sier David Østby i dagens avis. Det er klok tale. 2. verdenskrig hadde et historisk bakteppe. I dag kan vi kjenne igjen flere av de samme trekkene rundt i Europa, med tiltakende maktesløshet hos underprivilegerte grupper. Den sosiale uroen som disse kreftene kan skape, lar seg ikke uten videre stoppe hvis den først får vokse seg sterk nok. Derfor er friheten noe vi må ta vare på hver dag. Vi må ikke glemme.

Særlig må vi ikke glemme å ta vare på hverandre. Her går solidaritetstanken hånd i hånd med de kristne verdiene som David Østby etterlyser. Det er et godt ideal å strekke seg etter. Med slike idealer kan vi frimodig heise det norske flagget og se det som et vakkert symbol på hva som har definert Norge. Gud signe vårt dyre fedreland.

paywall
paywall
frigjøringsdagen,krigen,8. mai,tarjei gilje,kommentar